I Andebu`s helligste

De skogene her inne er hellige for meg. Fulle av dyr som elg, hjort, rådyr og noe gaupe.  Store områder ligger så og si urørt av maskiner og menneskeskapte inngrep. Her inne har folk levd i hundredevis av år med hard arbeid, svette og sikkert tårer. Livet var nok ikke lett. Men stillheten i dag er som adrenalin for min skralle kropp. Tidsjaget finnes ikke her inne. Når jeg kommer loffende gjennom skogen i dag blir jeg møtt av to flotte og store ekorn. De største jeg noen gang har sett. Jeg lot de velge mitt stopp for dagen. En åskam med bratte lier under meg, helt ut på kanten under ei stor furu, ja der virket det som de ville jeg skulle slå meg til ro. Utsikten er formidabel. Ikke det at jeg ser så fryktelig langt, det er bare det at det jeg ser er så uendelig vakkert. Inntrykkene blir så mange, alt fra utsikten til det å sitte i en dørgende stille skog og bare nyte dens mektighet. Jeg samler sammen nedfall av tyrikvister og fyrer et lite stemningsbål. Et bilde av øyeblikket ville gitt deg tyribålets lukt og varme på et blink. Ja lofferlivet i skogen er magisk. Kanskje til og med episk. Over meg flyr ravna og holder kontroll på skogens innbyggere og dens besøkende. Dens skrallende rop kjennes langt inn i sjela på en kar som meg. Det er noe indiansk over det hele som er en del av skogselementet. På en furutopp et steinkast unna, sitter en flaggspett og dundrer løs på den tørrlagte tretoppen. Småfuglene danser i sola som ligger over 10grader i dag. På et varmt reinsdyrskinn får jeg sitte og bivåne det hele. Det hele er faktisk ganske så komplett. Sola skinner i det rødlige helskjegget jeg har spart til nå om dagen. I solskinnet ser det vel ut som trynet er fullt av glødende kobbertråder til tider. Lenge leve skygensdal sier jeg da. Nei ikke noe galt med kobberrødt skjegg. Ekte viking greier.. hehe.

Her sitter jeg å lader opp til ørretsesongen som nærmer seg med stormskritt

Så hvorfor er vi så mange som velger dette friluftslivet på fritiden fremfor byliv, kafe`, shopping og kjøpesenter for ikke å si sofaen og tv? Hva er det med friluftslivet som appellerer så til oss? Er det den siste gjenlevende delen av urmennesket i oss som gjør det? Eller er det flukten fra en verden som ikke alltid virker like lokkende med en konstant støy, stress og jagendes hverdag? I løpet av året har jeg tenkt å finne ut av dette som et slags prosjekt. Jeg kunne tenke meg å laget en filmsnutt ut av dette. Ta en god bålprat med noen andre som brenner for friluftslivet og fiske til skogs og fjells, få deres historie om hva som gjør at de holder på med akkurat dette. Håper å presentere dette til høsten en gang. Blir langt fra noe voldsomme greier men en enkel liten sak. Er litt interessant  dette temaet syns jeg… Er du bosatt på sørøstlandet og er villig til berette om dine friluftstanker så ta gjerne kontakt via mail. Skiftlige berettelser er og ønskelig. Får se hva som blir til. PS! Vi snakker evnt. amatørfilm her.